Gardemoen på lørdag gikk lekende lett, det var rett fra bussen og inn i innsjekkingsskranken, riktig nok med ganske lang kø og noen skikkelig mugne damer fra en annen forening som overhodet ikke kunne forstå at de måtte stå i samme kø som alle andre NGTF reisende.

De om det, de bet til slutt i det sure eplet og stilte seg bakerst i vår kø. Sikkerhetskontrollen gikk aldeles flytende, maksimalt fem minutter å vente fra man stilte seg i kø til man hadde fått kledd på seg eigjen belter og sko på andre siden. At det var litt sprikende interesser på hva man skulle ha med seg fra tax-free butikken var vel å vente, og selvsagt oppdaget noen av juniorene at uten boarding-vard får man ikke handlet noenting på Gardemoen. Bespisningen på flyplassen gikk veldig greitt, noen satte seg for å spise sjømat, men s de litt yngre gikk på Cruncy baguett eller pizza hut.

Boardingen gikk som en drøm, men mindre gøy var det å vente på push back. Flighten hadde fått restriksjoner på innflyvning til Geneve, og vi venta ca 30 minutter på pushback. Det gikk greitt nok, folk kjenner jo hverandre og noen av damene fra Lakselv begynte å synge «på tur» sanger. Flighten i seg selv var vurdert til «NULL RISIKO» av SAS, de hadde vurdert det slik at aktive konkurranseturnere og trimmere/gymnaster fra Norge, i det alt vesentlige damer og jenter, ikke var særlig farlig last. Flygerne fløy derfor med åpen cockpitdør, til stor glede for de som satt i midtgangen. Forbundet hadde heller ikke vært veldig gniene på maten. Det var som å reise på business class internt i Europa, også med tanke på drikke, selv om det nok gikk adskillig mer Bailys enn på en vanlig businessclass tur. Besetningen på flyet syntes det var så stas med pasajserene denne turen at pilotene stilte seg opp for «klemmeseanse» med damene. Det var bare tre voksne menn og tre unge menn blandt passasjerende, men pilotene betakket seg for noen klemming på de, stewarden(kvinnelig) og flyvertinnene derimot. Og som ikke den sjarmoffensiven fra SAS var nok, så mente de flyverne at de kunne la en passasjer få sitte cockpitten under innflyving og landing, og trakk loke godt lodd om hvilket sete som skulle få sitte der inne. Setet var 10A og der satt ingen ringere enn unge fru Sanden.

Så langt alt vel. Men de fleste som har kjørt buss i et eller annet utland vet at det ofte kan skjære seg. Siden vi var 70 stykker, var det ikke plass til alle på en buss. Buss en, kom seg greitt avgårde rett fra flyplassen, men kjørte oss til en skole midt inni byen. Der hadde ingen fra Hokksund lyst å gå av, vi skulle jo et annet sted, noe ikke sjåføren var helt klar over. Men han visste hvor hotellet vårt er, så da ble vi kjørt 8 km mot Geneve igjen til Hotel ETAP. Buss nummer to derimot fikk samme reiserute, men med adskillig venting, og lite imponerte passasjerer. Turen fra Geneve til Lausanne gikk gjennom frodige vinmarker med Genfersjøen til høyre, og landskapet kunne minne litt om Norge, sett bortsett fra de spisse høye fjell på fransk side av sjøen.

ETAP er et billigkonsept. Et svært utpreget budsjettkonsept. Det er ikke skap på rommet. Det er ikke plass til det. To mannsrommene har en ganske smal dobbeltseng med dobbel«dyne». Dusjen står i et hjørne på rommet. Det er helt sant, og står sammen med vasken. Doen er mye mindre enn på et gjennomsnittelig kjøpesenter. Oppsiden er at alt er helt nytt, rent og pent. Beliggenheten er…… nei det er ikke noen belliggenhet. Det er et industriområde, ved siden av en sterkt traffikert vei. I spaseravstand er det en MacDonnalds og et Pizzeria. Hotellet har kun frokost. Det var mange på MacDonalds.

De fleste var i seng da redaktøren tørnet inn, og de som fremdeles ranglet oppe da, var strengt tatt såpass voksne at det ikke hadde hjulpet stort å sladre til foreldrene deres.

Naturfenomener som kornmo og tordenvær og regnbyger har vi virkelig fått sett grundig på så langt.